«Det var bra du ble kvitt ham», er det mange etterlatte etter rusrelaterte dødsfall som får høre. Nå vil forskerne de innbarkede stigmaene til livs.
VIL DU DELTA?
- Høgskulen på Vestlandet søker etterlatte fra hele landet i alle aldre, særlig nære venner av avdøde.
- Kari Dyregrov kan kontaktes på epost eller sms/telefon
977 35 584 dersom en ønsker å delta via spørreskjema eller intervju.
– MANGE ETTERLATTE etter overdosedødsfall eller andre narkotikarelaterte dødsfall har gjort en så stor innsats som pårørende i tiden før dødsfallet at de nesten har gått til grunne. Dette drar de med seg etter dødsfallet, og vi vet at mange som opplever unaturlig død sliter med dårligere helse enn andre etterlatte. For eksempel er det et faktum at foreldre som mister barn har økt forekomst av tidlig død, sier forsker Kari Dyregrov.
Fakultet for helse- og sosialfag ved Høgskulen på Vestlandet der Dyregrov arbeider skal undersøke hvordan det går med etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall, og spørsmålene Dyregrov og forskningsteamet hennes stiller seg er mange: Hvilken livssituasjon, livskvalitet og fungering har denne gruppen etterlatte? Isolerer de seg? Føler de at omverden ser ned på dem? Kjenner de på selvstigmatisering, skyld, skam, eller lettelse? Hva fungerer, og hva gjør hjelpeapparatet for dem?
– Hjelpeinstanser har gjerne tiltak som automatisk iverksettes for pårørende ved rusbruk, men i all hovedsak finnes det ikke tiltak som trer i kraft når disse pårørende går over til å bli etterlatte, påpeker den erfarne forskerlederen.
En fjerdedel av Dyregrovs forskingsstudie omfatter hjelperne rundt de etterlatte.
– Hvordan fyller de som går i møte med de etterlatte hjelperollen sin? Som kriseteam, politi, nav, eller psykisk helsearbeidere. Og ligger det også her et stigma som er overført fra den rusmiddelavhengige til de etterlatte? spør hun seg.
INGA-ALICE Næss Blaha er leder for Landsforeningen mot stoffmisbruk avdeling Bergen. Hun er svært glad for at forskning nå skal ha fokus på forholdene for etterlatte etter rusrelaterte dødsfall.
– Denne gruppen etterlatte har hatt en tung tid altfor lenge, og det er på høy tid at de får den hjelpen de trenger. Langt tilbake var psykiatrien også dyttet under teppet, men med tiden har vi på det feltet oppnådd større åpenhet og forståelse. Nå er det rusbrukerne sin tur, stadfester hun.
– Hva er etter din mening det viktigste målet for den kommende forskningen?
– Det er helt klart å bli kvitt alle stigmaene denne gruppen etterlatte må forholde seg til. Midt i sorgen må de tåle alle de negative holdningene i samfunnet. I ofte mange år har for eksempel foreldre til en rusmiddelavhengig sønn eller datter kjent blikkene og pekefingrene på seg – «Hva er i veien med de foreldrene der?».
En annen vanlig utsagn disse foreldrene ofte får høre er «Vi er så heldige. Våre barn holder seg langt borte fra sånt».
– Det er tusen veier inn i rusen, og sannheten er at det oftest er helt vanlige foreldre som må se barna sine gå til grunne på grunn av rusbruk. De aller, aller fleste gjør jo alt som står i deres makt for at barnet deres skal ha det bra, og åpningen inn til en rusavhengighet kan være helt tilfeldig.
ORGANISASJONSLEDEREN forklarer at de stigmatiske oppfatningene fra omgivelsene også følger disse foreldrene inn i sorgen om barnet deres dør. Mange etterlatte har midt i sorgen og sjokket måttet tåle ordene «Det var vel like godt at det skjedde», eller «Det var bra du ble kvitt ham».
– De er milevis fra å få den samme omsorgen som de fleste andre etterlatte blir møtt med. Der andre blir oppsøkt og trøstet opplever de at mennesker som skulle ha støttet heller unngår dem. Det er deres kjæres begravelser venner og kjente unnlater å sende blomster til. Skal en klare å bedre dette er synliggjøring helt essensielt. Flere brukere må bli synlige i samfunnet, og bli hørt, understreker Blaha.
KARI DYREGROV er svært glad for at rusfeltet nå kanskje legges over fra justis- til helsesektoren, der hun mener det hører hjemme.
– Det legger så mange nye føringer og konsekvenser, også for de etterlatte. Å gå i dybden for å finne årsaken til rusbruken må være kjernen i hjelpetiltakene som foretas. En kan ikke bare ligge på overflaten og true med straff, fastslår hun.
– Du har tidligere ledet flere ulike forskningsprosjekter som omfatter etterlatte etter brå og uventet død. Hva er det som ligger til grunn for din sterke interesse for akkurat etterlatte?
– Det er hos de mest sårbare mitt hjerte ligger, og det som driver meg er at jeg gjennom forskningen kan være med å gjøre en forskjell. Jeg ønsker å gi disse menneskene en bedre skjebne, og er ikke en forsker som er fornøyd med å legge de ferdige resultatene i skuffen. Forskningen skal føre til noe – den skal skape endring. Det er ingen som kan gi etterlatte den døde tilbake, men vi kan hjelpe dem å få et bedre liv.
– NÅR BEREGNER DERE at studiet er ferdig?
– Totalt regner vi tre til fire år fra nå av. Men, det vil komme ut delresultater jevnlig gjennom disse årene.
– Hva skal forskningsresultatet brukes til i ettertid?
– Vi ønsker at etterlatte skal ha en best mulig livskvalitet og fungering i kjølvannet av denne typen dødsfall, men har på forhånd en hypotese om at det for denne gruppen ikke står så bra til som det burde gjort i et rikt land som Norge. Vi er redd for at de ikke blir sett, eller får den hjelpen de bør ha. Sorgen deres har ikke blitt anerkjent, og det ønsker vi å gjøre noe med.
I kjølvannet av forskningen håper Dyregrov derfor at hjelpeapparatet vil få større kunnskap og slik kunne forstå bedre den spesielle situasjonen denne gruppen etterlatte står i.
– De trenger å behandles på lik linje med andre som har mistet noen de var glade i. Usikkerheten er ofte stor, og hjelpeapparatet trenger innsikt i hvilken situasjon de er i for å kunne hjelpe dem å takle den.
I LØPET AV de siste 25 årene har Kari Dyregrov vært leder for svært mange forskningsprosjekter med sikte på å bedre forholdene til sårbare grupper i samfunnet. Blant annet har resultatene etter ti års forskning på forholdene for etterlatte etter selvmordsofre ført til dyrebar kunnskap for hjelpeapparatet. Når hun nå retter søkelyset mot etterlatte etter overdosedødsfall og andre narkotikarelaterte dødsfall er målet å oppnå bredere kunnskap også om deres situasjon.
– Det foreligger svært lite forskning innen dette fagfeltet, og det har på verdensbasis aldri før vært gjennomført studier av størrelsen vi nå går i gang med, forteller Dyregrov.
Tilbakemeldingen de ofte får når de henvender seg til etterlatte om å delta i forskning er takknemlighet, og at det er meningsfylt å kunne bidra for andre i samme situasjon som dem.
– Fokus på etterlatte i denne gruppen er per i dag nesten fraværende og mange sviktes. Jeg vil få dette løftet opp og frem for disse menneskene fortjener så mye bedre, sier hun.
TIL FORSKNINGEN sin har Dyregrov samlet topp ekspertise fra inn- og utland. Blant de 20 prosjektarbeiderne hun har med seg i forskningsteamet er også fire erfaringskonsulenter (etterlatte).
– De har vært med siden dette bare var på idestadiet og har gitt dyrebare innspill fra dem som «har skoen på», forteller hun.
2017 ble brukt til planlegging. Søknader er utfylt, forarbeid er unnagjort, og i november samlet forskningslederen over 300 konferansedeltakere – fagfolk, brukere, etterlatte og politikere. Nå er forskerteamet klar til å gå i gang med hovedoppgaven – selve innhentingen av informasjon, og de ønsker å spre budskapet til etterlatte etter narkotikarelaterte dødsfall over hele landet.
– Vi har utarbeidet et spørreskjema som det vil ta deltakerne 30 til 40 minutter å svare på. Rundt 20 av dem som har levert spørreskjema vil så få tilbud om å delta i enkeltvise dybdeintervju, og i tillegg vil vi samle til gruppeintervjuer for nære etterlatte venner, forklarer Dyregrov.
– Deltakerne trenger ikke nødvendigvis ha vært i familie med de avdøde. At de har hatt en nær relasjon er viktigere enn slektsbånd, og nære venner av den avdøde ønskes også sterkt velkommen til spørreundersøkelsen.
Alle som deltar vil bli anonymisert i prosessen. Kriterier for å delta er at det må være fylt 18 år, og det må ha gått minimum tre måneder fra det aktuelle dødsfallet før spørreskjemaet fylles ut.
– I utgangspunktet håper vi på at minst 200 informanter som vi kaller det, melder seg, og om flere ønsker å være med er vi svært takknemlige for det. Jo flere som er med, og jo bredere vi kan rekruttere, jo sterkere forskningsresultat får vi.
PÅ BAKGRUNN av tidligere erfaringer gjør Dyregrov seg noen tanker om hva hun kommer til å finne, men hun påpeker at hun alltid stiller seg helt åpen for ulike resultatsvar før hun går i gang med forskning.
– Sorg er kontinuerlige prosesser, og triggere ligger aller tettest kort tid etter dødsfallet. Etter hvert går det lengre tid mellom hver gang en møter påminninger om den avdøde, og en kommer seg fortere etter nedturene. Men, sterk sorg er ofte en livslang prosess som oppleves ulikt fra person til person og som avhenger av så mye.
Hun forklarer at for de etterlatte det her er snakk om kan sorgen bli ekstra komplisert fordi stigmaet ved at dødsfallet er narkotikarelatert legges oppå sorgen.
– I verdenssammenheng er dette et fagfelt som er tilnærmet udiskutert. Vi vil sette lys på det slik at flere kan forstå disse komplekse livssituasjonene og sammenhengene som faktisk veldig mange står i, avslutter Dyregrov.
TEKST OG FOTO: IRENE R. MJELDE