Megafon mener: Stopp barnefattigdommen

FOTO: COLOURBOX

FORSKJELLENE øker i Norge. De rikeste får enda mer enn før, mens de aller fattigste sakker stadig lenger akterut. Ifølge Navs egen rapport for fattigdom og levekår i 2016 sto det svart på hvitt: ulikhetene øker mer enn tidligere, inntektsveksten tilfaller dem som allerede ligger øverst på inntektsskalaen, mens grupper med lavinntekt har praktisk talt ingen vekst i realinntekten. År etter år har vi hørt varslene, sett tallene, lest om frustrasjonen og utenforskap. Likevel lar vi det fortsette.

Det finnes flere typer fattigdom. Den vanligste formen i vår del av verden er såkalt «relativ fattigdom», hvor man måler fattigdom ut ifra gjennomsnittslønnen i landet og hva folk flest har råd til. Som regel er det denne fattigdommen vi snakker om når vi diskuterer fenomenet. I et rikt land som Norge kan relativ fattigdom i praksis være det å ikke ha råd til en smarttelefon, ikke kunne gå i bursdagsbesøk eller gå på kino like ofte som andre. I rike land blir altså fattigdomsgrensen lang høyere enn i fattige land. Samtidig ser vi en økning blant dem med langt mer prekære behov enn en ny telefon i ny og ne.

MAN SKAL LETE lenge for å finne mer dyster lesning enn Navs fattigdomsrapport. Særlig unge sliter på arbeidsmarkedet. Personer med dårlig råd har jevnt over dårligere helse, er overrepresentert blant dem med psykiske vansker og har som regel mindre sosial kontakt med omverdenen. Over 144 000 personer – 45 000 husholdninger – regnes som vanskeligstilte på boligmarkedet. I 2015 var det 98 175 barn som levde under fattigdomsgrensen i Norge. Over halvparten av disse kommer fra familier med innvandrerbakgrunn.

Vi må løse fattigdomsproblematikken. Vi må fordele goder og byrder bedre. Ellers vil det vokse frem en ny underklasse, en gruppe mennesker som opplever at de er ekskludert. En gruppe som opplever at samfunnet ikke har plass til dem.

DENNE HØSTEN har det vært mye snakk om norske verdier, uten at noen av oss egentlig har blitt særlig mye klokere. Brunost i seg selv er for eksempel ingen norsk verdi, men symbolikken som ligger i den norske matpakken, kan være en verdi. Skjønt, matpakkefrekvensen er synkende på norske skoler, universiteter og arbeidsplasser. Det vi derimot vet, og skal være stolte over, er at vi har noe mange andre land misunner oss:

Tillit.

Nordmenn, i alle farger og fasonger, stoler på hverandre. Vi stoler på institusjonene våre, på forvaltning og folkevalgte. Vi stoler på rettsvesenet, media og politi. Vi stoler på naboen, dem vi treffer på butikken, de andre i landet. Denne tilliten har vært avgjørende for fremveksten av velferdsstaten, og skyldes ifølge forskere en lang periode med politisk stabilitet. Det er ikke større forskjell på partiene lengst til venstre og lengst til høyre enn at lokallagene kan samarbeide der det er tjenlig. Stabilitet har også vært en nøkkelverdi når de virkelig store linjene i rikspolitikken er blitt utformet.

Tillit har gitt oss et system som fungerer. Det har gitt oss et trygt land med lav maktavstand og høy gjennomsiktighet. Norge er ikke det eneste landet med stor grad av tillit, men det har preget nær sagt alle sider ved samfunnet vårt. Hvis vi ikke tar vare på den tilliten, kan vi risikere at den forsvinner.

Det er grenser for hvor mye ulikhet vi kan tåle.