Megafon mener: En varslet forverring

DE SVAKESTE fikk det verre da kommunen stengte deler av Nygårdsparken for oppussing i 2014.

Etter en kort periode hvor byens rusmiljø var konsentrert i Bergens historiske sentrum, ble de rusmiddelavhengige flyttet ut til mottaks- og oppfølgingssentre ute i bydelene.

I to år fulgte forskere fra Universitetet i Bergen og Uni Research rusmiljøet for å se hvordan det gikk med dem. Resultatet er nedslående lesning: det er blitt mer og grovere vold i miljøet. Som vanlig er det de svakeste som har fått det verst; kvinnene er mer utsatte for vold og voldtekt nå enn tidligere.

Vi så det komme. Naboer, brukere, fagfolk og medier har alle sagt ifra. Likevel får det fortsette.

NYGÅRDSPARKEN måtte stenges. Det er vanskelig å forklare utenforstående om hvor fornedrende og uverdige forhold det var der; Nygårdsparken var et sted hvor noen av samfunnets mest vanskeligstilte og sykeste sto til utstilling for alle som gikk forbi. Jeg bodde selv like ved parken før den stengte, og kunne med egne øyne se hvilken forrående effekt en offentlig russcene som dette hadde for sårbare, syke mennesker. En gang så jeg en ung mann i slutten av tenårene stå og injisere heroin i lysken, rett foran en småbarnsfamilie på søndagstur. Jeg spurte ham hvorfor han ikke søkte ly bak en busk. «Vi lever jo som dyr her uansett. Da kan vi oppføre oss slik også», var svaret.

For noen var Nygårdsparken en kjærkommen tilfluktsplass. For andre var det et sted hvor man sto på utstilling.

Styrkingen av kommunens lavterskeltilbud gjorde livet bedre for veldig mange, men de aller sykeste søkte til tunnelen ved Strax-huset. Der er de fremdeles, og de har fått det vesentlig dårligere enn før de kom dit. Vi merker det også i Megafon; mens vi tidligere traff nye, potensielle selgere flere ganger i måneden, holder de seg nå i området rundt Strax-huset fra morgen til kveld. Det er der de kjøper og selger rusmidler, det er der de får mat og klær av frivillige ildsjeler. All ære til alle som gjør det de kan for å hjelpe noen av samfunnets svakeste, men vi kan ikke slå oss til ro med at «det er her de skal være».

KOMMUNENS SATSING på MO-sentre må intensiveres. Vi trenger flere som har kunnskap om – og får penger til å jobbe med – kvinner i rusmiljøet. Vi vet at kvinner trenger egne opplegg utenfor det ordinære hjelpetilbudet for å klare å bryte med rusmiljøet. Som kvinne står man nederst på rangstigen i dette miljøet og må ofte leve med fysisk og psykisk vold som en del av hverdagen. Da kan vi ikke leve med at et forsøk på å gjøre byen tryggere og triveligere for innbyggerne skal forverre situasjonen for de svakeste.

Forskningsrapporten er krystallklar. Dermed er vi moralsk forpliktet til å fortsette arbeidet. Kommunen, helseforetakene, politiet, interesseorganisasjoner og ildsjeler må sammen jobbe videre for å gi også de svakeste av de svake et alternativ.

Jobben er langt ifra over. Vi har bare så vidt begynt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *