– Frykt, usikkerhet, skam og ensomhet er de viktigste grunnene til at folk sprekker etter rusbehandling, sier Dennis Beuster. Han vet hva han snakker om. Han har vært der selv.
TEKST OG FOTO: PETTER LØNNINGEN
petter@alf.no
DENNIS BEUSTER var idretts- og forretningsmann med familie og nettverk. Men i 20 år hadde han også et rusmiddelproblem – perioder med rusbruk kom og gikk. Flere ganger forsøkte han å bli varig rusfri, men det var først for tre år siden at han klarte å bryte med rusmiljøet. Han har valgt å leve et liv helt uten rusmidler av noe slag.
I dag er han rusfri, gift og jobber som erfaringskonsulent i Bergen kommune, ved Åsane bosenter. Han er også daglig leder i Trappen motiveringssenter Øyane, et ettervernstilbud for rusmiddelavhengige i Øygarden kommune.
– Jeg hadde noen i livet mitt som hadde tiltro til meg og ville satse på meg. Slik sett er jeg heldig.
– DE FLESTE rusmiddelavhengige sliter med en eller flere traumatiske opplevelser fra de var barn eller unge. De søker tilflukt i rusmiljøet, men samtidig opplever de nye traumer der. Da ruser man seg gjerne enda mer. Til slutt fungerer man ikke sosialt uten rusmidler i kroppen. Skammen og skyldfølelsen rundt alt man er blitt til holder en fast.
Beuster forteller at rusmiljøet fanger. Det som starter som sporadisk bruk kan utvikle seg til noe mer. Dermed vikles man inn i et stadig dypere nett hvor man går fra bruker til selger.
– Man bytter gjerne roller flere ganger om dagen. Det er med på å drive en stadig dypere inn i avhengigheten, forteller han.
For Beusters del måtte det fem forsøk til før han ble rusfri.
– De andre gangene ble ensomheten for stor. På den tiden hadde jeg heller ikke et like avklart forhold til rusen som i dag. Men så blir man eldre, gjør seg nye erfaringer og får et annet forhold til tingene som gjorde at man begynte å ruse seg i utgangspunktet. Da kan man skape endring. Men man er fremdeles avhengig av at systemet rundt er klart for å fange en opp, sier han.
EN AV DE STØRSTE hindringene for god rehabilitering er økonomi. Hus, mat og transport spiser fort opp mesteparten av budsjettet. Da er det ikke mye igjen til hobbyer eller Enda mindre til utdanning dersom man vil ta igjen det tapte.
– Det skorter ikke på organisasjoner som kan hjelpe deg til å finne ut av hva du har krav på. Problemet er at det er så få muligheter til å begynne på nytt, forteller han.
– Rusmiddelavhengige kan ikke bare søke på jobb i kassen på Rema 1000. De har et så langt rulleblad og så mye psykisk bagasje at de stiller langt bak i køen. Kanskje er de til og med nektet på livstid i den butikken fordi de har stjålet så mye der. Hva gjør man da? Jo, man tyr til gamle, dårlige løsninger som gjerne involverer rus og straff.
Da Beuster fullførte behandlingen på Evangeliesenteret, hadde han allerede fått en stilling som erfaringskonsulent på 60 prosent. På fritiden ville han studere for å bli mer attraktiv på arbeidsmarkedet, men da sa Nav nei. Han måtte velge, til tross for at det lokale Nav-kontoret hadde gjort et vedtak på at dette skulle være greit. Nav forvaltning hadde nemlig overprøvde vedtaket og stoppet stønaden på dagen. Med det forsvant halve inntekten.
– Jeg falt litt mellom to stoler. På den ene siden var jeg for frisk til å få full støtte, men på den andre siden kunne jeg ikke konkurrere med andre jobbsøkere. Jeg ville være selvhjulpen; jeg ville slippe å være avhengig av det offentlige – men samtidig føltes det som om jeg holdt på å synke ned igjen.
– Hva hadde jeg gjort hvis jeg ikke hadde hatt min kone og et nytt liv? Det var ikke et alternativ å gå tilbake til rusen, men tenk om jeg hadde stått alene?
BEUSTER FORTELLER at mange tidligere rusmiddelavhengige opplever å aldri få ordentlig fotfeste. Det kan være avslag på stønad, tiltaksplaner som ikke blir godkjent, manglende informasjon og tilbud som forsvinner underveis.
– Hvor mange ganger skal man få et avslag? Hvor mange ganger skal man gå gjennom noe som føles som en knyttneve i ansiktet når saksbehandleren sier at de ikke kan, ikke vet eller ikke vil? Det kan skje så mange ganger at man mister troen på at dette skal gå. Da er veien kort til et tilbakefall.
Beuster mener at man må se samfunnets utgifter under ett, ikke hvert budsjett for seg.
– Tilbakefall er dyrt. Midlertidig botilbud, reinnleggelse i behandling, kriminalitet og alt det andre som følger med ruslivet koster mye. Bare en seng på et hospits koster fort mellom 20 000 og 27 000 kroner i måneden. Da er det mye billigere å holde noen i arbeid eller annen aktivitet i stedet, mener han.
MYE HAR ENDRET SEG i løpet av de siste fem-seks årene, mener Beuster. Det er blitt lettere å få hjelp, og brukerstemmen lyttes mer til nå enn før. Men fremdeles mener han at både helse- og sosialtjenesten kan bli flinkere til å ta pasienten på alvor.
– Rusfeltet er i stor endring. Man har tatt inn over seg at gårsdagens løsninger ikke lenger fungerer, også på kommunalt og statlig nivå. Samtidig har vi noen systemer og kontrollfunksjoner som ikke har endret seg på 20 år.
– Noen ganger føles det som om de som skal yte tjenester for befolkningen er konstruert for å spare penger, ikke hjelpe borgerne. Det er som om de ikke vil strekke seg lenger enn høyst nødvendig. En lege ville ikke forsøkt å spare noen kroner på å ikke sy flere sting enn høyst nødvendig. Slik må vi tenke på sosialfeltet også.
BEUSTER MENER at selvrespekt kommer gjennom selvrealisering. For noen er det skole. For andre kan det være musikk eller fallskjermhopping, sier han. Han vet at det kan låte urettferdig for noen at samfunnet skal ta kostnadene for det. Men det er helt nødvendig, mener han.
– Mange mener at samfunnet ikke skal betale for at en eksavhengig skal spille på trommer eller hva det måtte være, men da må vi spørre oss om hvor samfunnsnyttig det er at han eller hun heller løper rundt og stjeler, raner, selger narkotika og havner i fengsel. Vi må slutte å forvente at rusmiddelavhengige skal være ferdig rehabilitert etter noen måneder på avvenning. De har gjerne levd lange liv i rusmiljøet, uten kontakt med omverdenen.
Selv kan han nesten ikke understreke nok hvor viktig det har vært med et miljø rundt seg. Han vil særlig nevne Tor, Thomas, Raymond og Trond –for ikke å snakke om Evangeliesenteret.
– Ingen mennesker er skapt for å leve alene. Vi trenger alle et miljø hvor man blir sett og hvor man kan vokse som personer, hvor man har like mye verdi som andre. Det er slike ting mange tar for gitt, men for en fyr med broket fortid er det vanskelig å tro at andre kan tilgi en for det man har gjort. Det kan fort bli det største hinderet på veien mot rusfrihet, sier Beuster.