Gårsdagens politikk har kostet oss altfor mye, både i kroner og i menneskeliv.
KRIGEN MOT NARKOTIKA er snart over. I flere tiår har norsk narkotikapolitikk vært tuftet på kongstanken om at Norge kunne bli et narkotikafritt samfunn. Konsekvensen ble at syke mennesker ble møtt med bøter og fengsel, ikke hjelp og behandling. Nå vil flertallet på Stortinget prøve noe nytt – rusmiddelavhengige skal i fremtiden møtes av helsevesenet, ikke av politi og rettssaler. Den bebudede rusreformen vil innebære en form for avkriminalisering. Det er på høy tid; gårsdagens politikk ble laget for å skremme og å straffe, ikke for å hjelpe. Gårsdagens politikk har kostet oss altfor mye, både i kroner og i menneskeliv.
DEN NYE RUSREFORMEN lages ikke over natten. Utvalg skal nedsettes, arbeid skal utføres, analyser skal gjennomføres, funn skal presenteres og diskuteres. Dette vil garantert ta flere år. På den andre siden er dette en relativt ny samfunnsdebatt i norsk sammenheng. Uten den forbilledlige jobben særlig Fremskrittspartiets John Alvheim gjorde da han gikk i bresjen for en mer human behandling av rusmiddelavhengige på begynnelsen av 2000-tallet, hadde den kommende reformen sannsynligvis ennå vært en utopi.
Noen er imot en slik reform. Frp og KrF mener at dette vil avdramatisere bruk av narkotika og bidra til en ufarliggjøring av bruk, miljøpåvirkning og utprøving. Det er det liten grunn til å bekymre seg for. I land som allerede har satt slike reformer ut i live – deriblant Portugal – ser man nesten utelukkende fordeler: antall brukere synker; det offentlige sparer store summer; retts- og fengselsvesenet blir mer effektivt; antall dødsfall, sykdommer og skader synker; flere brukere kommer i jobb; behandling blir mer tilgjengelig. Og ikke minst: stigmaet rundt det å være rusmiddelavhengig forsvinner. Der forbudspolitikken gjorde det meste verre for alle parter, viser avkriminaliseringen seg å være den eneste måten å få bukt med problemene på.
DET HOLDER IKKE bare å slutte å straffe. Legemiddelassistert rehabilitering er – sine mange ulemper til tross – en suksess. Behandlingskøene er nesten borte og det er færre hjemløse enn på mange år. Likevel krever en ny rusreform at man fortsetter satsingen på behandling. Når politikerne nå også åpner opp for flere og er tilpassede behandlingsformer – ikke minst ved å tillate andre legemidler enn metadon og Subutex/Subuxone i behandlingen, gir det grunn til optimisme. Pakkeforløp for rusbehandling, forebyggende arbeid, skadereduserende tiltak, mer og bedre ettervern – alt dette er gode tanker.
Det er imidlertid et stort «men». I den nye regjeringsplattformen står det av «politiet skal kunne pålegge at den rusavhengige skal møtes med helserettede tiltak, og manglende oppfølging vil medføre sanksjoner». Det er ikke lett å bli klok på hva regjeringen mener med dette. Sannsynligvis vet de det ennå ikke helt selv, derav den forvirrende formuleringen.
Grunnen til at den nye reformen kommer, er at justissektoren har vist seg å være ute av stand til å gjøre noe med narkotikaproblemet. Straff er rett og slett feilmedisinering. Likevel står det svart på hvitt at justissektoren fremdeles får ha en hånd på rattet. La oss håpe at det ikke er den hånden som får bestemme kursen videre.