– Det hender jeg får tilbud fra vanlige folk på gaten om å selge sex i stedet for å selge gatemagasiner. Det er helt jævlig, sier «Sofie» (23).
TEKST: PETTER LØNNINGEN
FOTO: GEIR DILLAN
– JEG FORTELLER ikke denne historien for at folk skal synes synd på meg. Jeg gjør det fordi jeg vil at de skal vite hvordan det er å være jente i et rusmiljø.
Det er gått to og en halv time siden hun kjøpte Megafon-bladene sine. Til nå har hun kun solgt ett eneste magasin. Folk går forbi. De fleste takker vennlig nei til bladet, men mange snur seg bort og ser en annen vei når hun nærmer seg.
– Jeg begynte å ruse meg da jeg var 13 eller 14 år gammel. Jeg er ikke helt sikker, sier hun.
– DET VERSTE er når folk rynker på nesen når de ser meg. Da føler jeg meg skitten, og tenker at de ikke vil ta i noe som jeg har holdt i. Fordi jeg er en junkie, liksom.
«Sofie» er egentlig på flyttefot. Hun skal endelig få sin egen bolig. Noen vegger, gulv og tak, og en dør som kan låses. Det er noe mer enn bare et sted å bo – det kan være inngangsbilletten til et bedre liv. Akkurat nå bor hun hos sin mor, og har det veldig greit der.
– Jeg vet egentlig ikke om jeg vil flytte. Den kommunale boligen leiligheten jeg skal få er mindre enn huset til mamma.
«SOFIE» SELGER SEX. Hun forteller at hun vanligvis forsøker å klare seg på inntekten fra Megafon-salget og sosialstønaden, men det er ikke alltid nok. Hun snakker fort og følelsesløst om det. Første gangen var hun bare 16 år gammel.
– Jeg var bare 14 år gammel første gangen jeg ble spurt om jeg solgte sex, men da sa jeg nei. Nå er det bare en hvilken som helst jobb, liksom. Vi kaller det «å gå på kaien», det er et gammelt uttrykk.
Som regel treffer hun sexkjøperne på faste steder på kveldstid. Men noen ganger blir hun oppsøkt midt på lyse dagen.
– Det hender jeg får tilbud fra vanlige folk på gaten om å ta en tur i stedet for å selge Megafon. Det er helt jævlig.
Hun ser ut i luften et øyeblikk, spør et par forbipasserende om de vil kjøpe magasiner. Det vil de.
– DET ER SÅ YDMYKENDE å gå på kaien, men det er verre å tigge. Jeg må dope meg skikkelig ned for ikke å føle noe når jeg selger meg. Når jeg selger magasiner er jeg som regel rusfri. Da gjør det enda mer vondt når de spør meg om sex mens jeg forsøker å gjøre en ærlig jobb her, midt på dagen.
«Sofie» unnskylder seg. Hun må jobbe nå, og salget går bedre uten en journalist på slep. Hun trenger penger til heroin, en «friskmelding». Hun har vært inn og ut av rusbehandling i flere år, men klarer ikke å fullføre.
Vi avtaler å treffes hjemme hos henne en annen dag.
EN UKE SENERE tar «Sofie» imot oss hjemme på jenterommet hos sin mor. Hun byr på kaffe og brus, og beklager det rotete bordet.
– Det hender jeg treffer kunder på gaten som går sammen med familiene sine. Da går jeg bare forbi og later som ingenting. Det er helt vanlige folk, du kan ikke se det på dem. Hva skulle jeg tjene på at familiene deres blir ødelagt som følge av det de gjør?
Vi kommer egentlig på et dårlig tidspunkt. Hun skulle akkurat til å sette en sprøyte. Hun forteller at moren vet hva hun gjør.
– Mamma vet alt. Men hun vil heller at jeg skal være her hos henne, enn å henge på gaten.
Hun gjør klar stoffet. Noen minutter senere er hun tom i blikket.
– JEG BODDE på en turistgård på Vestlandet i ni måneder hos en fosterfamilie. Da var jeg fullstendig rusfri. Det eneste jeg rørte var sigaretter. Det var en fantastisk tid; jeg fikk etter hvert jobbe som guide, og ledet flere rideutflukter for turistene. De som drev gården var veldig fornøyde med meg, men så sprakk jeg.
«Sofie» blir stille, tenner en røyk. Så fortsetter hun.
– Jeg fikk besøk av min beste venninne. Hun hadde med seg en bag full av dop, uten at jeg visste det. Hasj, amfetamin, alt du kan tenke deg. Jeg var nykter frem til da, men hun fikk meg utpå igjen. Derfor mistet jeg fosterhjemsplassen.
Venninnen døde av en overdose våren 2007.
– Det var kjipt at hun fikk meg på kjøret igjen, men jeg savner henne veldig. Vi ble bestevenninner allerede på ungdomsskolen.
Hun ser ut i luften, stumper røyken i askebegeret. Blåser ut.
– Jeg er så sliten av å se folk dø rundt meg.
«SOFIE» FORTELLER at unge jenter og kvinner er ekstra utsatte i rusmiljøet. Mange introduseres for miljøet av eldre menn, og kjæresteforhold gjør at det er vanskelig å bryte ut.
– Som jente i rusmiljøet blir man utnyttet. Alle vet om en jente selger seg eller ikke. Og hvis hun gjør det, da er det fritt frem. Mannfolk slår deg på ræven og forlanger at du skal være med ned i buskene når de har lyst. De kan gjøre det de vil med deg.
«Sofie» har ruset seg i snart ti år. Hun har vært prostituert i syv. Og hun vil så gjerne bruke resten av livet på noe annet.
– Behandling vil bety muligheten til et nytt liv. Aller helst vil jeg ta en utdannelse innen hestefag, jeg har jo alltid vært en skikkelig hestejente, sier hun og smiler.
På veggen henger det plakater av alle typer dyr. Hesteplakatene er størst.
– Jeg er faktisk allerede i gang med å planlegge utdannelsen min sammen med sosialkontoret og skolen, men det står og faller på om jeg får behandlingen eller ikke.
– Aller helst skulle jeg vært bonde. Egen gård, mange hester – det høres sikkert skikkelig gammeldags ut, men det er det som er drømmen.
Nok en gang beklager hun at bordet er så rotete. Hun forteller at hun har fått plass på en behandlingsinstitusjon et sted på Vestlandet.
– Jeg har gjort så stor skam på familien min. Jeg har flere selvmordsforsøk på samvittigheten. Jeg har påført dem så mye smerte. Og jeg vil så gjerne gjøre det godt igjen.
Denne artikkelen sto på trykk i Megafon 02/2008. Vi publiserer den på nytt i anledning 8. mars og #metoo.
«Sofie» klarte seg. Hun fikk behandling og er ikke lenger en del av miljøet hun beskriver i artikkelen. Problemstillingen er dessverre fremdeles aktuell.