Pappas sjanse

Foto: Magnus Tombre Bøhn/Indie Film

Sofia Haugan filmet farens kamp på veien mot en rusfri hverdag. Den ble hennes egen.

TEKST: PETTER LØNNINGEN
FOTO: LARS ØYMO, LARS ØYMO, MAGNUS TOMBRE BØHN/INDIE FILM

– JEG KJENTE IKKE PAPPA. Mamma sa at han var syk, men at han var glad i meg selv om han ikke var sammen med oss. Derfor følte jeg aldri at han valgte rusen fremfor familien.

Regissør Sofia Haugan er for tiden aktuell med dokumentarfilmen «Røverdatter». Filmen er produsert av Indie Film og viser kampen for at faren Kjell Magne skal bli rusfri. I flere år var forholdet mellom Haugan og faren omtrent ikke-eksisterende, da hun og hennes mor levde på hemmelig adresse. Far og datter snakket sammen sporadisk på telefonen, men det var ikke før etter at Haugan ble myndig at de fikk ordentlig kontakt igjen.

FAKTA «RØVERDATTER»
* Dokumentarfilm av Sofia Haugan om hennes rusmiddelavhengige far
* Handler om far og datters kamp på veien mot en rusfri hverdag
* Nominert til Dragon Award under Göteborg Film Festival
* Les mer og se trailer på www.indiefilm.no. Visninger finner du på www.filmweb.no

På den tiden gikk Haugan på filmskolen NISS, og under eksamensperioden ringte faren fra fengselet og foreslo at hun kunne lage film om ham. Han skulle slippe ut 1. mai, men 6. mai skulle han sone for et annet forhold, og innleveringsfristen for filmen var 10. mai. Resultatet ble kortfilmen «Litt om min far» – men Haugan følte seg ikke helt ferdig med prosjektet.

Planen var først å bruke ett år på filmen. I begynnelsen var målet å følge faren gjennom avrusning, behandling og rehabilitering til et nytt liv, men det ble langt mer komplisert. Lange og innviklede søknadsprosesser og tungvinte møter med uoversiktlig byråkrati gjorde at det skled ut. Det hjalp heller ikke at faren ikke klarte å bryte med ruslivet.

– Jeg hadde ikke forestilt meg at det skulle ta så lang tid. Det gikk et helt år fra vi fikk rehabiliteringsplassen og til pappa faktisk fikk komme dit. Ikke nok med at det var vanskelig å orientere seg, det var også en kamp for å få noen til å betale for rehabiliteringen.

SYSTEMET ER SOM SIRUP. Jeg fikk inntrykk av at det jobber mange desillusjonerte mennesker i rusomsorgen som har mistet troen på at man kan hjelpe folk. De har sikkert forsøkt å hjelpe mange, men på et tidspunkt har de kanskje begynt å gi litt opp.

Haugan forteller at filmprosjektet åpnet en del dører, men det var likevel ikke lett å finne ut av hvor man skulle gå eller hva man kunne be om.

– Det hjalp å ha kamera med på slep, men det er fremdeles sykt vanskelig å finne ut hva slags rettigheter man faktisk har. Dessuten må man få andre til å håndheve disse rettighetene. Det virker som ingen vet hvem som har ansvar for hva, hvor man må henvende seg eller hvem som skal betale for behandlingen. Det blir fort veldig slitsomt og frustrerende.

– Jeg har fått mye støtte av selskapet mitt, Indie Film. Dessuten har jeg kunnet oppsøke mange organisasjoner for å finne ut av hva rusmiddelavhengige og pårørende faktisk har krav på. Dette hadde jeg ikke hatt ressurser til dersom filmen ikke hadde vært min fulltidsjobb. Andre pårørende har det nok mye vanskeligere enn det jeg har hatt det, for ikke å snakke om dem som må gjøre alt dette uten å ha pårørende til å hjelpe, sier Haugan.

Hun forteller at hun ofte ble møtt med medfølelse og formaninger om å ta vare på seg selv midt oppi det hele.

– På den ene siden var det hyggelig å høre at de ville beskytte meg mot alt det vanskelige, men på den andre siden opplevde jeg det også som en stor ansvarsfraskrivelse. Jobben deres ville jo bli mye enklere om jeg sluttet å mase på dem. Dessuten må pårørende også få lov til å hjelpe; vil vi ikke ha et samfunn hvor vi beskytter hverandre? Som pårørende må man sette grenser og beskytte seg selv, men samtidig tror jeg vi trenger å vite at vi i det minste har forsøkt å hjelpe.

Foto: Magnus Tombre Bøhn/Indie Film
Foto: Magnus Tombre Bøhn/Indie Film

«VERDATTER» er en mørk og alvorlig film, men også full av liv og lys. Det absurde i situasjonen og tregheten i systemet vies mye plass.

Før rehabilitering må man gjennom avrusning. Haugans far hadde allerede fått rehabiliteringsplass, men det var ennå ingen ledige avrusningsplasser. Rådville la far og datter en mildt sagt uortodoks plan.

– Jeg sa til ham at han måtte proppe seg så full av dop at vi kunne dra på legevakten. Der har de nemlig akuttplasser for avrusning. Det låter helt sykt, men vi hadde ingen alternativer. Ellers ville han miste rehabiliteringsplassen. Så da gjorde vi det.

Planen fungerte; avrusning og rehabilitering gikk i boks. Jobben som pårørende var likevel ikke over. Da faren var på rehabilitering og skulle på perm, ble Haugan innkalt til et pårørendemøte. Senteret hadde kartlagt farens såkalte «triggere», situasjoner han selv mente ville gjøre at han ble fristet til å bruke narkotika.

– Ett av punktene var «bli sur/opprørt», og så fikk jeg beskjed om å unngå slike situasjoner. Da var det plutselig mitt ansvar at pappa ikke skulle føle noe mens han var på perm. Sorry, men det kunne jeg bare ikke akseptere. På den ene siden skal jeg som pårørende passe på meg selv, men på den andre siden må jeg sørge for at pappa ikke ble sur, for da ville alt gå galt. Det henger bare ikke på greip.

PÅRENDE MÅ LEVE med en vond usikkerhet, forteller Haugan.

– Usikkerheten og frykten gjør at det er en enorm fysisk og mental påkjenning å være pårørende. For noen pårørende kan det nesten være en lettelse når personen de er glad i dør. Jeg husker fra jeg var liten at det var en lettelse når pappa var i fengsel. Da var både han og vi trygge.

I en scene skal Haugan hente faren i leiligheten hans. Ingen svarer når hun ringer på, så hun ringer ham på mobilen hans. Da hører hun den ringe inne i leiligheten, men det er ikke tegn til liv. Slike episoder var det flere av under innspillingen.

– Man ender jo opp med å tråle byen; gå på alle stedene hvor man vet at han kan finne på å oppsøke. Men det er mange hindringer underveis. Hvem skal man ringe? Sykehuset, begravelsesbyråene eller politiet? Alle har jo taushetsplikt. Det hadde vært mye enklere om det hadde vært psykisk sykdom, for da har man som pårørende i det minste visse rettigheter. Et godt tips er å ha kontakt med personens faste advokat, hvis han eller hun har noe slikt.

Haugan filmet rundt 200 timer med materiale til filmen, men hun ønsket at faren skulle dokumentere sin hverdag også når han ikke var der. Med et eget kamera filmet han rundt 100 timer med råmateriale. Resultatet er en film som gir et unikt innblikk i en hverdag folk flest sjelden får se. En del av scenene er svært sterke: Haugan har aldri forsøkt å glatte over livet faren tross alt levde.

– Vi måtte vise frem hvordan livet virkelig er, og pappa skjønte at alle sider måtte frem, men vi hadde kontinuerlige diskusjoner om etikken i et slikt prosjekt, også med filmselskapet. Man må beskytte rusede mennesker mot seg selv, men samtidig ville det ikke vært riktig å fremstille ham som et offer. Vi måtte ta med de negative tingene han har gjort. Det ville ikke vært rettferdig for pårørende – og i dette tilfellet også meg – å ikke vise hvordan slike valg påvirker andre.

Foto: Magnus Tombre Bøhn/Indie Film
Foto: Magnus Tombre Bøhn/Indie Film

HAUGAN VILLE GI filmen en lykkelig slutt. Det fikk den, men.

– Men det er alltid et men. Jeg har mye tillit til min far, men samtidig må jeg være realistisk. Nå handler alt om å holde seg unna trøbbel, men den plassen som rusen hadde i livene deres er ikke fylt med noe nytt. De har ikke fått noe ordentlig ettervern eller en jobb. Etter rehabilitering sendes man ut i en tilværelse uten aktiviteter, uten jobb, uten noe miljø rundt seg. Jeg hadde gått på veggen selv hvis det var jeg som var i den situasjonen.

Underveis lærte hun sin far å kjenne, bedre enn noen gang. Hun forteller at hun så et menneske som ønsket å høre til et sted, men som ikke hadde de samme røttene som andre mennesker.

– Man ser jo litt snåle ting når man er så tett på amfetaminmiljøet som det jeg har vært. For eksempel er det noen som stjeler som ravner; i enkelte leiligheter lå det bibler og kors over alt. Jeg syntes det var underlig, men det er kanskje ikke så rart likevel. Mange søker mot et fellesskap, særlig når de blir rusfrie. Noen finner religion, da blir de en del av noe større enn seg selv. Andre igjen vil jobbe med vanskeligstilt ungdom, slik at deres erfaringer kan være en ressurs, mens atter andre begynner med idrett og sport, som igjen også er tett knyttet til bestemte miljøer. For ikke å snakke om ekstremsport!

– Pappa prøvde fallskjermhopping og digget det rått. Han spurte Nav om penger til å ta fallskjermkurs, men det ble ikke godkjent. Jeg skjønner at mange sikkert ville syntes at det hadde vært urettferdig om han skulle få ha det moro på statens regning. Her jobber og sliter vi for å få endene til å møtes, og så skal han få ha det kjekt for dine og mine skattepenger, liksom?

Hun mener likevel det ville vært en god investering.

ALLE PÅ RUSFELTET vet at det er miljøer som redder folk, ikke rusbehandlingen i seg selv. Først og fremst fordi vi sparer masse penger på det i det lange løp. Alternativet er at slike som pappa fortsetter å stjele, bruke dop og lage ugagn, og det koster samfunnet mye, mye mer! Vi bruker enorme summer på å oppbevare folk, enten det er på hospits, i fengsel eller i rusomsorgen. I stedet må vi la folk bygge nye identiteter i møte med andre, rundt interesser de faktisk har. Ellers bærer det rett tilbake på gaten så snart de er ferdige med rusbehandlingen igjen.

Sammen med Landsforeningen mot stoffmisbruk reiser Haugan rundt med filmen og forteller, deler og får høre lignende historier.

– Det er fint å treffe andre pårørende og dele dette med dem, men jeg merker at det er et veldig mange pårørende som trenger mer hjelp enn jeg kan gi. Selv husker jeg at jeg som ung hadde et stort behov for å se andre som var i min situasjon. Forhåpentligvis kan denne filmen være noe slikt for andre.